Den vanlige solcellen er laget av silisium. De bedre cellene bruker den krystallinske formen av elementet, men det finnes andre metoder for å oppnå elektrisk energi fra solen ved hjelp av silisium. Danner silisiumkrystaller, skjønt, kan være dyrt, så det er alltid interesse for ulike solteknologier. Perovskite er en av de ledende kandidatene for supplanting silisium. Siden de bruker blykalter, er de lavpris og enkle å konstruere. Effektiviteten er også bra, selv når materialet ikke er spesielt godt bestilt. Problemet er at hver modellvitenskap har på hva som skal gjøre en god solcelle forutsatt at ordnede forbindelser ville utføre bedre, selv om dette ikke er sant for Perovskite. Nå tror forskere på Cambridge at de vet hvorfor disse cellene utfører selv i møte med strukturelle feil.
Perovskites tar sitt navn fra et naturlig mineral som har samme atomstruktur. I 2009 ble metylammoniumleddhalogenid Perovskites funnet å fungere som solceller. Konverteringsfrekvenser kan være så høy som 25,5% i henhold til kilder og – tilsynelatende – cellene kan være så mye som 31% effektive, i teorien. Solceller topp ut – igjen, i teorien – på 32,3%, selv om i den virkelige verden er du heldig å komme inn i de høye tjueårene.
Ved hjelp av avansert mikroskopi fant laget at det var to forskjellige typer lidelser som oppstod i materialet. Elektrisk disorganisering reduserer den solenergi konverteringsytelsen. Imidlertid er en tilsvarende kjemisk lidelse faktisk fordelaktig for effektivitet og mer enn gjør opp for den elektriske ulempen.
Forskerne håper dette vil gi ny innsikt i hvordan å skape enda bedre perovskitiske materialer til bruk i fremtidens solceller. Vi har sett dette materialet som brukes til andre ting enn solceller. Det er mye forskningsaktivitetssenter på disse cellene, så vi håper å se noen praktiske applikasjoner, snart.
[Hovedbilde: Alex T. på Ella Maru Studios via University of Cambridge Research Announcement]